Nye bekjentskaper - avsluttende kapittel for J13 i Norway cup

Postet av Ringsaker IF - Fotball den 3. Aug 2017

DSC_0755.JPG


Tirsdag 1.august

Siste dag i puljespillet var kommet. Logistikken var som peanøtter å regne ettersom vi skulle spille på samme bane som dagen før. Laget hadde en lett treningsøkt på skolen på formiddagen, og dro deretter til bana på Furuset. Denne gangen i god tid. Halvannen time før avspark var lag og støtteapparat (minus undertegnede) på plass. Motstanderne denne dagen var Rival, et Molde-lag.

Klokka tre var det avspark. RIF/Nes-jentene virket offensive og på. Dessverre fikk Rival inn et mål da det hadde gått ni minutter. Noen minutter senere utlignet RIF/Nes, et mål scoret av Johanna. Hun sto på bakerste stolpe på en corner, og med en spiller i ryggen satte hun ballen kontant i mål. Morsomt at et innøvd trekk faktisk gir uttelling. Dette var noe av det J13 trente på den siste uka før avreise til Oslo. Like før pause gikk Rival opp i ledelsen igjen, 2-1, noe som ble pauseresultatet. Etter pause fortsatte Rival der de slapp. I løpet av andre omgang var vi svært lite over på motstandernes banehalvdel, men vi fikk et mål på én av gangene. Denne gangen scoret av Hanna. Sluttresultatet ble 2-6. Det ga en tredjeplass i puljen.

Nytt bekjentskap: Norsk Folkehjelp

Verre enn tapet, var skadene. En spiller lå på bakken med heteslag, en annen slo opp en menisk-skade, en tredje fikk hjernerystelse, en fjerde fikk strekk i låret. I tillegg var keeperen allerede ute med forstuelse i foten. Keeperen hadde fått æren av å være på feltsykehuset og legevakta tidligere på dagen. Nå var det midtbanespilleren med hjernerystelse som måtte innom teltet til Norsk folkehjelp. Hun sjanglet bortover og ble tatt godt imot av blide og erfarne sanitetsdamer. Undertegnede fikk fylle ut skjemaer, mens den skadde måtte svare på spørsmål. Hva har skjedd? Kvalm? Svimmel? Vondt i hodet? Navn? Alder? Pasienten svarte på spørsmålene på en måte som viste at skaden ikke var så alvorlig. Heldigvis. Etter en stund spurte sanitetsdamen hvilken dag det var. Broren til pasienten, som hadde sittet rolig og stille fram til nå, skulle til å sjekke på telefonen sin og var på tur til å si det, da han plutselig innså at spørsmålet ikke var et reelt spørsmål, men for fortsatt å kontrollere hvordan bevisstheten til den skadde var. Skulle bare være hjelpsom.

For å få en ekstra sjekk av skaden og tilstanden, skulle vi til hovedbasen til Norsk Folkehjelp, og dit skulle vi transporteres med en av bilene til Folkehjelpa. Etter en halvtime var bilen på plass og ettersom det ikke var noen andre alvorlige skader akkurat da, fikk både mor og bror sitte på i bilen til Ekeberg. Det hadde jo vært litt kjipt å måtte sendt ungene med bilen og mora med buss midt i rushen. Kun kilometer etterpå var jeg litt i tvil likevel. Oslo-trafikk er ikke bra for hjertet for en fra Gaupen, der den mest kompliserte trafikksituasjonen som kan oppstå er kø i Hersoug-krysset. I en rundkjøring ser jeg en bil rase inn mellom oss og selve rundkjøringa. Jeg er helt sikker på at det kommer til å smelle og sier med skjelvende, men rolig stemme, - som for å informere sjåføren: «Nå kolliderer vi.» Den grå sportsbilen på innsida av oss har tydeligvis gode bremser, men også et skarpt horn. Vi slipper med skrekken, men Gaupen-nervene har ikke akkurat blitt beroliget. Jeg tar i bruk den strategien jeg ofte bruker når nervene er i helspenn, - en litt lite logisk en: Skravling. Istedenfor å la den 75 år gamle sjåføren konsentrere seg om Oslo-trafikken klokka halv fem på ettermiddagen, setter jeg i gang med å intervjue ham. Vi rekker å komme inn på hans karriere i Folkehjelpa, antall skadde i Norway Cup ( ca 170 hver dag ), organiseringa av beredskapsbiler, oppvekst i Oslo, båtmotorer, kone og barn. Litt beroliget tyter vi ut av bilen oppe på Ekeberg. Ny undersøkelse venter hos en ny, blid sanitetsdame: Fingre foran øya, følge fingre, holde for det ene øyet, så det andre, se opp, se ned, blåse opp kjaken (!!), si a, rekke tunge, you name it. Jeg begynte diskré å se etter skjulte kameraer, men så ingen. «Hold deg i ro! Drikk mye vann! Unngå skjerm!» Den perfekte beskjeden til en fjortis..  Slukøret går vi nedover mot trikken, en kilometer nedenfor. Nei. Dette blir litt langt med slipperser og skallebank. Jeg springer tilbake til Folkehjelpa og spør om det finnes noen muligheter for skyss ned til trikken. Vår gamle kompis dukker opp og er virkelig en venn i nøden. Denne gangen er trafikken litt mindre intens og han kjører oss likeså godt ned til byen igjen. Glade kan vi konstatere at det finnes utrolig mange hjelpsomme mennesker rundt oss.

Onsdag 2.august

UtSLAGSspill

1/16-finalen venter oss på Valle Hovin klokka to. Med en redusert spillerstall er kanskje ikke forhåpningene de aller største. Det er verre å få hvile i løpet av kampen når det er få innbyttere. Men den oppegående delen av troppen, de som ikke er skada, gjør en utrolig god jobb. Etter sju minutter leder vi 2-0. Men dommeren og skadene er ikke på vår side. Strake armer og dytting blir ikke slått ned på, og jentene våre begynner å få skader. Ved ordinær spilletid står det 2-2. Da venter 2x5 og første målet vinner. Jentene kjemper det de kan. Første omgang inneholder sjanser begge veier, men ingen ball i mål. Halvveis ut i andre omgang blåses det frispark for Hødd midt på vår banehalvdel. Frisparket går inn. Vi er ute av Norway cup. Jentene er fortvila. Noen depper i det stille, andre gråter, atter andre ligger skadd. Jeg tenker det er bra at de faktisk synes det er så kjedelig å ryke ut at de gråter. Det vitner om engasjement, - helt til jeg innser at engasjementet gjelder noe helt annet. Jentene har innsett at de må reise hjem, det vil si at de må forlate gutta de har blitt kjent med på skolen…

Mens fortvila jenter går omkring, er det ei som ligger stille på bakken og ser ut til å slite. En av de som spilte hele kampen ligger på bakken og hyperventilerer. Igjen får vi assistanse fra Norsk Folkehjelp. Denne gangen bruker de til og med båre. Spilleren blir frakta til sanitetsteltet på Valle Hovin, deretter blir hun og en lagleder kjørt til hovedbasen på Ekebergsletta. Resten av laget venter bekymra nede på Vålerenga skole. I utgangspunktet skulle alle på Peppes Pizza på kvelden, men det er stor usikkerhet rundt den skadde spilleren. En halvtime før laget skal dra, står den skadde spilleren i døra på klasserommet og erklærer at de ikke får dra på Peppes uten henne, nei. En brist/et brudd (?) i ribbeinet skal ikke stoppe henne. Hun klarte jo å fullføre fotballkampen med bristen/bruddet, så en middag må jo gå bra. Letta, blide, slitne og fornøyde drar jentene på Peppes og koser seg hele kvelden.

Torsdag 3.august

Dagen etter går med til bading, shopping eller flørting på skolen, alt etter eget ønske. Torsdag kveld er jentene trygt tilbake i Gaupen. Jentene har vært eksemplariske, og laglederne og trenerne har vært suverene til å legge til rette og sørge for trygge rammer. Takk for turen og underholdninga!

Om tre uker venter en ny cup, Grue-turneringen. Vi får håpe at alle er spilleklare igjen til da.

 

 




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.